Kina – en ny og spennende aktør i Nord

I løpet av de siste årene har vi sett hvordan Kina inntar en ny og aktiv rolle i Nord. De har bygget en moderne isbryter ”Snow Dragon” som kan operere i arktiske vann. Flere båter er under bygging og planlegging, og et eget havneområde utenfor Shanghai bygges ut for maritime operasjoner i Nordområdene. Kina har nylig åpnet et eget polarsenter og er også aktiv på Svalbard, med økt fokus på forskning.

Kinesiske investorer kjøper seg inn i norske selskaper. Det som tidligere var Elkems kvartsbrudd i Tana, er nå et heleid kinesisk selskap. Dette er spennende og mer vil komme.

Hva er så drivkreftene for den økende kinesiske interessen for de polare områdene? Svaret på et slikt spørsmål er i beste fall sammensatt.

De to dominerende og konkurende stormaktene i verden i dag er to Stillehavsland – Kina og USA. Det foregår et strukturskifte i verdens maktbalanse. Den tidligere enerådende supermakten USA ser nå at deres posisjon relativt svekkes og utfordres. Kina føler på sin side at de ikke får nok kredit for sin økende betydning økonomisk, politisk og militært. Dette er naturlig motsetninger som historien har sett gjentatte ganger utspille seg mellom verdensmakter. De ideologiske motsetningene mellom landene bidrar nå ytterligere til en komplisert samarbeidsmikstur.

Interessekonflikter trenger ikke å utvikle seg negativt, de kan løses. USAs politikk var bundet av ettervirkningene etter Den andre verdenskrig og støtten til Chang Kai Chek. USA undervurderte konsekvensene av Mao Zsedongs opprettelse av Folkerepublikken Kina. President Nixon brøt opp dette stigmatiserende forholdet, og fokuset ble satt på et konstruktivt samarbeid med Kina. Obama-administrasjonen viderefører denne linjen.

Det er naturlig at USA er aktiv i de asiatiske stillehavsområdene. Det er her vi vil se den dominerende økonomiske utviklingen – for Kina er dette helt åpenbart. De konfliktene vi nå ser i Sør-Kina-havet om marginale øygrupper mellom Japan og Sør-Korea på den ene side og Kina på den andre, er et utslag av interesser knyttet til ressurser i disse havområdene. Havretten og de erfaringer Norge og Russland har hatt om avgrensing av sokkel og havområder kan kanskje gi nyttige input i framtidige forhandlinger mellom partene.

Men Kina har en tilleggsutfordring: De har stort behov for råvarer og energi. Over 90% av deres import og eksport går på kjøl. Derfor er det helt naturlig at Kina orienterer seg mot Nord og viser engasjement for Den Nordlige Sjørute. Kinesiske selskaper har kjøpt seg inn i russiske selskap for å ta del i gassutviklingen på Yamal. Førti internasjonale selskaper opererer i Barentshavet, men foreløpig ingen kinesiske.

Det er naturlig for Norge å utvikle et praktisk arktisk samarbeid med Kina. På samme måte som Norge gjennom Barentssamarbeidet har utviklet sitt grenseregionale samarbeid med Russland, har Kina og Russland også et omfattende grensesamarbeid, spesielt på det økonomiske området. Her har Norge noe å lære.